En dag skal jeg leve av å skrive.
Det har jeg ment i mange år.
I fjor skrev jeg en bok. Den ble værende på pc'n min.
I år har jeg skrevet et filmmanus, og i november skal jeg skrive bok igjen.
Du lurer kanskje på hva som er poenget med å skrive noe som bare blir liggende.
Jeg ser på det som ren øvelse.
Jeg er med i et prosjekt som heter NaNoWriMo.
Det handler om å få til noe som man trodde ikke var mulig.
"Skriv 50 000 ord på en mnd."
Ja, jeg gjorde det.
Og vet du hva? Snakk om boost for selvfølelsen!
Jo, jeg kan skrive en bok. Det har jeg bevist for meg selv.
Jeg kommer til å oppdatere denne bloggen med hva jeg gjør innen skriving.
Så håper jeg at du har lyst til å følge meg.
Trykk på "følger-knappen" der borte, så får du vite når jeg oppdaterer.
Jeg tenkte å publisere litt ettersom jeg skriver.
Her er et lite utkast som jeg prøvde meg på en gang.
Foreløpig er det ikke noe annet enn akkurat det; et utkast:
***
Cassandra sto og speilet seg på værelset sitt. Hun var svært fornøyd med det hun så. Den melkehvite huden i ansiktet var rammet inn av mørke mørke brune, nesten sorte, lokker som fortsatt nedover ryggen hennes. Øynene hennes var dypt blå. Hun hadde akkurat forsynt seg av parfymeflakongen som sto på det lille bordet ved speilet, og tok igjen en god titt på seg selv i speilet. Hun var selvsikker og trygg på at Sebastian ville bli fornøyd når han fikk se henne.
Det var en vakker dag. Solen kastet varme stråler innover rommet, og gjorde det nesten uholdbart varmt der inn. I dag skulle det tinglyses forlovelse mellom Cassandra Biercke og Sebastian Casta.
Hun hadde truffet Sebastian ved flere festlige anledninger, og hadde likt det hun hadde sett. Han hadde tydeligvis vært enig, for etter det hun hadde forstått på kammerpiken sin, Henriette, som var hennes forlengede ører i en hver sammenheng, hadde han gått rett til sin far dagen etter og tryglet om å få henne. Cassandra var fornøyd. Det var sagt at Frederika Rosendahl hadde vært frempå med den ukledelige lange nesen sin og forsøkt å fange blikket til Sebastian flere ganger under ballet som hadde vært holdt av Grevinne Dina av Casta, Sebastians mor, Dronning Stacias søster. Men han hadde ikke hatt øyne for andre enn henne. De hadde danset flere ganger, og han hadde hvisket søte ord i øret hennes. Om hvor vakker hun var, og om hvor fantastisk han synes det var å konversere henne.
Cassandra var vant til å være omsvermet. Det hadde hun vært siden første gang hun hadde vært med på ball. Hun tenkte tilbake på den gang hun hadde vært med til Dronning Stacias slott, hvor de hadde vært samlet til dans i forbinnelse med hennes fødselsdag. Det var ikke alle som fikk den muligheten. Men Cassandras far var en mann av god ætt, og Dronningen hadde oversett ham ved en tidligere anledning, så hun syntes vel det var på tide å gjøre det godt igjen. Den kvelden hadde Cassandra truffet Dronningens sønn, Prins Alexander. Han hadde kommet rett bort til henne, tatt hånden hennes og ført henne ut på dansegulvet. Hun hadde vært seksten år den gangen, og hadde vært blussende rød og smigret. Han var akkurat fylt tre og tyve, og allerede lært seg å føre en kvinne i dansen. Faren hadde stått der rak i ryggen, tydelig stolt av sin eneste datter. Det var ikke til å legge skjul på at Alexander var en vakker mann. Og Cassandra hadde drømt om ham lenge. Helt til den store skandalen hadde rystet Dronningens slott. Alexander hadde satt barn på en av tjenestejentene, som var datteren til skomakeren, og knapt fylt femten. Han hadde nektet, men hun hadde blitt trodd. Han hadde ikke giftet seg med henne, men ryktene skulle ha det til at hun levde sammen med ham på slottet. Hun hadde tross alt født en sønn som en dag langt inn i fremtiden skulle bli prins. Etter dette hadde Cassandra sett på Prins Alexander med undrende øyne. Ja, nettopp undrende. Hun burde sett på ham med avsky, men det er noe med et bevrende ungpikehjerte som gjør det vanskelig å se lyter ved sitt hjertets første utkårede. Hun fortsatte å se på ham i smug. Men etter hvert bleknet han for henne. Hun så ikke lenger den storslagne skjønnheten hans. Hun synes han så grå ut. Og kanskje var det akkurat det han gjorde.
Cassandra hastet gjennom gangene i borgen. Kammerpiken hadde vært innom for litt siden og fortalt at de kunne vente Sebastian og hans far hvert minutt som helst nå. Hun hadde påført mer parfyme fra flakongen, som hadde vært en gave fra faren i forbindelse med forlovelsen. Det luktet tungt av en blanding mellom blomster og krydder. Men hun likte duften, og håpet at han ville gjøre det samme. Da hun steg inn i det store rommet som ble brukt til besøkende, var hennes foreldre allerede ankommet. Moren hadde en vakker rød kjole med flere lag av tyll og silke. Utringingen hennes var dyp, slik alle utringinger skulle være, og rundt halsen hang et tungt kjede av sorte edelstener som glitret da lysene fra de utallige kandelabrene som var tent rundt i rommet kastet lyset sitt på dem.
Faren kom mot henne. Han hadde en fargerik kort kappe over skuldrene, med en hvit skjorte med rysjer på armer og bryst, samt en sort trang nikkers i tykt ullstoff, og blanke skinnende sorte sko, som kammerherrene sikkert hadde pusset i flere dager. Cassandra undertrykket en latter. Hun visste ikke om noen andre menn som var så forfengelige som faren. Men hun beundret ham for det. Å ta seg godt ut var ikke noe man skulle ta forgikk. Det var viktigere en noe annet. Slik ble man også tatt på alvor, og mennesker rundt en kunne forstå at dette var et menneske som var nøye med alt. Hennes bestemor, som så tragisk hadde blitt rever bort fra dem for noen år tilbake i den store bybrannen, hadde innprentet Cassandra i hvor viktig det var. ”Hvordan kan du tro at andre skal kunne stole på at du er oppriktig hvis du ikke stoler på at du er oppriktig selv? Et vakkert utseende er ikke for å tiltrekke seg menn, Cassi. Det er for å tiltrekke seg de rette menneskene. Resten får man finne ut av mens man allikevel tar seg godt ut.”
Cassandra kunne skimte en tåre i øyenkroken til sin far, som tross alt var et lettrørt menneske. Han gav henne en klem, hvilket ikke var hverdagskost
***
Det var det!
Da håper jeg du har lyst til å se mer etterhvert. :)
